Når pengene i kisten klinger, avlatsklokken ringer.
Den ringer for «All time low» – vi har scoret vårt klimamål. Hurra!
Fossile penger har gjødslet banen, gresset er grønt, og bilen har pustet ut sitt siste CO₂.
Gassen brenner ikke lenger her nord. Det gjør den der de andre bor.
Tore er i det poetiske hjørnet i dag, der han sitter og ser duppen i kulpen nedenfor Buddhalfossen.
Tankene flyter fritt som skumdotter, helt til de blir revet bort av det velkjente suset fra TB. (Tores Baktenker) der han suser inn i Tores tankebaner.
– Ja du, min gode mann, sier TB, – du sitter vel her og venter på at ørreten skal slafse i seg markklysa?
– Det tenkte jeg egentlig ikke så mye på akkurat nå, sier Tore. – Men jeg tenker mye på at noen mener Nirvafjellet burde tapetseres med vindturbiner.
– Hva er problemet? sier TB. – Det vokser jo ikke annet enn mose der oppe uansett, og ikke er det noe særlig reinbeiting heller.
– Nei, det kan du nok si. Men ettersom flere og flere fjell bygges ut med vindparker, drives reinen til nye beiteområder. Samtidig bygges det et nett av veier for å frakte og vedlikeholde turbinene. Biotopen ødelegges. Rype og småvilt fortrenges. Til slutt ligger fjellet der som et eneste stort energi-tivoli, hvor alt snurrer seg inn i et umettelig energisluk.
– Jammen, du sier det jo sjøl – umettelig energisluk, sier TB og slår ut med armene. – Vi trenger mer energi, og ett sted må vi hente den ifra!
– Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det til det kjedsommelige: Veksten dreper oss, enten den er grønn eller fossilrød. Sånn er det bare. Men spørsmålet er: Hvor mye skal vi forsøple denne kloden og atmosfæren vår?
– Hva mener du vi skal gjøre da? spør TB. – Bare stoppe all utvikling og resesere oss tilbake til steinalderen?
– Nei, sier Tore rolig. – Vi trenger ikke det for å kunne leve godt her. Men vi må få stoppet både CO₂-utslippene og vindmølleforsøplingen.
Han gjør en liten pause før han sier:
– Og det kan vi klare med kjernekraft.
TB hopper nesten opp.
– KJERNEKRAFT!? roper han. – Det er jo livsfarlig! Stråling, eksplosjonsfare, atombomber og en hel masse annen dritt! Og apropos dritt: Hva med lagringen av brukt brensel? Det må ligge hundrevis av meter under jorda i ti tusenvis av år før det er trygt!
Tore lener seg litt frem.
– Du roper om ti tusen år, men hva om vi, den industrialiserte menneskeheten, torpederer vår egen klode på bare noen få hundre år? Hva da?
Han peker lett med en finger mot TB.
– Hvis du, min godeste TB, virkelig tror vi kan vokse ustraffet inn i velferdens tempel, da må du jammen ta både rev og jerv inn i dine seil.
Tore rister på hodet.
– Faktum er at vi bruker opp verdens ressurser uansett – rødt eller grønt. Vi har, paradoksalt nok, effektivisert oss ut over tålegrensen for kloden vår.
– Det der skjønner jeg ikke en dritt av! roper TB. – Først sier du vi kan løse problemet med kjernekraft, og nå sier du at det går til helvete uansett! Nå må du jaggu bestemme deg!
Tore smiler tålmodig.
– Det har jeg gjort, sier han.
– Ved å bruke kjernekraft kan vi grave ned dritten og kanskje klare oss noen hundre, ja, kanskje tusenenvis av år til. På den tiden har kanskje fornuften – eller universet – tatt oss fatt. Fortsetter vi som nå, er det over lenge før vi skjønner hva som traff oss.
Han reiser seg halvt opp fra steinen han sitter på.
– Finland og Sverige har skjønt det for lenge siden. De utvikler og bygger nye kjernekraftverk nå.
Tore trekker pusten dypt.
– Det tar seks til ti år å bygge et moderne EPR-reaktoranlegg. Ta Olkiluoto 3 i Finland – det produserer 14 TWh i året. Det tilsvarer ti prosent av hele Norges strømforbruk på 140 TWh.
Han ser mot TB, som har satt seg ned på huk og plukker i noen steiner.
– Japans største kjernekraftverk, basert på gammeldags teknologi, produserer 81 TWh årlig.
– I dag spyr vi dritten fra verdens energiproduksjon ut i atmosfæren, ned i havet og utover Moder Jord.
Han lar ordene henge et øyeblikk i luften mens han tenker seg om.
Med kjernekraft kan vi i det minste samle avfallet å ha kontroll på det til vi har funnet en såkalt. Bærekraftig løsning.
TB har forholdt seg rolig lenge, men nå våkner han plutselig til liv og utbryter:
– Og så har vi, her i Telemark, funnet tusenvis av tonn med thorium! Dette kan jo brukes som brensel i kjernekraftverkene «dine», og det forurenser langt mindre enn uran som brukes i dag!
Tore løfter blikket, smått forundret.
– Det var da svært til kuvending på deg. Du som er livredd for radioaktiv stråling og tror eksos er synonymt med lystgass.
– Joda, bare mobb i vei, svarer TB tørt. – Men tenk deg: jeg har faktisk noe så fint som KI innebygd i den lille hjernen min. Og den brukte jeg, mens du satt der og babla om eksos og lystgass.
Han lener seg frem, gliser.
– Og veit du hva den KI-dama sa?
Tore slipper blikket fra duppen, himler med øynene og tar sats:
– Hvem i herrens navn er denne KI-dama du snakker om? Og hva vet hun om thorium?
Nå er det TB sin tur til å ta rotta på Tore. Han flirer bredt.
– Nei, du aner vel ikke hva Kunstig Intelligens (KI) er for noe, du.
– Jo, det veit jeg nå, svarer Tore brysk. – Det er akkurat det du har inni hodet ditt!
– Nå var du ikke lite frekk, sier TB og ler. – Men om du gidder å ta en prat med han derre Gaute, sønnen din, så skal du få svar på tiltale.
Tore myser.
– Og hva mener du svaret blir da?
– Jo, da vil han helt sikkert fortelle deg at du er skikkelig akterutseilt, sier TB triumferende. – Så vil han bla opp på PC-en sin og vise deg at vi i Norge har så store thoriumforekomster – anslagsvis 87 000 tonn – at vi kan dekke verdens energibehov i flere hundre år!
Han nikker sakte.
– Det står på Perplexity KI, hvis du lurer.
Tore Buddhalfoss skjønner nå absolutt ingenting.
Han føler seg slått ut, rett og slett.
Her sitter denne bak-tenkeren TB og lekser ham opp i noe han´, for en gangs skyld, ikke skjønner bæra av.
Tore reiser seg, griper stanga og tusler av sted – mot en, for ham, helt ukjent verden.